Usosiale medier

Sosiale medier blir stadig mer populært, og det er nå nesten like vanlig å ha en facebook-, instragram- eller snapchatkonto som å eie en mobiltelefon eller pc. Vi rangerer hoteller i storbyen med de som har gratis WiFi og de som ikke har det. Vi blir sure når en restaurant ikke har trådløst nett, og vi bruker snart mer tid med pc'en eller nettbrettet enn sammen med sidemannen. 

Det er ikke mange år siden "trådløst internett" var et av søkekriteriene når vi skulle ut å reise, og selvom det sikkert er noen som setter det veldig høyt fremdeles er det nok de færreste hoteller som ikke kan tilby dette til gjestene sine i dag. Internett har nå blitt like viktig som TV på rommet var før. Tv var omtrent like viktig som senga, og i mine øyne har nå internett tatt over den rollen, og er nok for noen viktigere enn om det er frokost inkludert.
Men hvorfor er internett så viktig for oss når vi er ute å reiser?

Personlig reiser jeg på tur av to grunner.
1. For å komme seg vekk fra hverdagen og tilbringe tid med noen jeg er glad i
2. For å oppleve noe nytt.

Så.. Da spør jeg igjen. Hvorfor er vi så avhengig av internet på hotellet/restauranten når vi er ute å reiser?
Er det så viktig å fortelle og vise alle andre hvordan du har det? Kan det ikke vente til du er hjemme igjen?
Jeg skal ærlig innrømme at jeg til tider selv er fæl når det gjelder å dele bilder og film med andre. Jeg la selv ut masse bilder mens jeg var i Thailand i fjor våres, men når jeg tenker over det er det egentlig ikke for noen annen grunn enn å skryte litt av hva du opplever og friste de der hjemme der og da!

Valentine's day - Alle hjerters dag eller en kommersiell dag for handelsstanden?

Valentine's day har siden starten av 1700 tallet utviklet seg til å bli en dag der folk i spesielt engelskspråklige land uttrykker kjærlighet gjennom å gi gaver, blomster, konfekt og kort til noen man er glad i. I Skandinavia har ikke Valentine's day blitt noen utbredt tradisjon enda, men handelsstanden jobber stadig for å promotere dagen og gjøre den viktig også i Norge. 

Man trenger ikke være forsker for å skjønne at Valentine's day blir mest markert blant folk i parforhold, og at hver tredje person som er i et forhold sier man markerer dagen.
Allikevel hevder Wikipedia at nærmere 70 % av de som er i parforhold ignorerer Valentinesdagen.
Hvor vil man så da med denne dagen?

Jeg vet at det er mange håpløse romantikere der ute som benytter slike anledninger til å sette litt ekstra pris på kjæresten sin, og jeg vet det er minst like mange som ihvertfall sier de synes dagen er noe forbanna tøv.
Er Valentinesdagen nok en amerikansk/britisk tradisjon handelsstanden ser de kan håve inn mer penger på?
Er det på grunn av alt presset fra butikkene med reklame og mas om å kjøpe blomster til sin kjære som gjør at vi ikke klarer å motstå presset?
Vi bryr oss vel virkelig ikke om en eller annen kristen helgen ved navn Valentin som levde for flere hundre år siden?

Medisiner er ikke bare for folk med feil livsstil....

Hvis du har sett på TV2 sitt program "Sporty" har du nok fått med deg fokuset som legges på de norske innbyggerne som nå stadig tar i bruk mer medisiner, og jobben de gjør med å omvende folks livsstil. Selvom legemiddelindustrien nok vet at det er mange som går på nødvendige medisiner av andre grunner enn fordi man er overvektig og ikke trener eller spiser sunt, føler jeg meg truffet når fokus stadig legges på at "alle som går på kolesterolsenkende medisiner gjør det fordi de spiser feil, og er overvektige". 

I følge Karita Bekkemellem er det tre typer medisiner som er mest brukt i Norge; Kolesterolsenkende-, blodtrykkssenkende- og Astma medisin. I tillegg til disse havner blodfortynnende medisiner på topp 10 lista.
Tall fra 2012 viser at nesten 400.000 mennesker går på kolesterolsenkende medisin, noe som utgjør nesten 10 % av befolkningen. Selvsagt er det mange som går på denne type medisiner på grunn av livsstilen. Jeg trodde personlig frem til i høst ar høyt kolesterol kun rammet mennesker med usunt og dårlig kosthold, og som derav er litt eller veldig overvektige.
Etter at jeg selv ble rammet av hjerneslag i høst og legen fant ut at jeg hadde et kolesterol liggende i øvre normalsjikte, forandret dette synet seg. Jeg er en slank person som spiser sunt og trener regelmessig, og har aldri tenkt tanken på at jeg kan ha et litt for høyt kolesterol. Beskjeden var at høyt kolesterol kan ha en sammenheng med hjerneslag, og at det godt kunne hende jeg ikke hadde så høyt til vanlig, men at det økte da i forbindelse med slaget.

En privilegert jobb!

Mange vil nok hevde at man yter bedre dersom man trives og gleder seg til å gå på jobb. Det er alltid noe å forbedre uansett hva slags arbeidsplass man har og min arbeidsplass er nok inget unntak. Jeg er allikevel privilegert som har en jobb der jeg får være med på så mye forskjellig, og er dermed så heldig at jeg gleder meg til hver dag på jobb, fordi hver dag er et skritt nærmere en unik og ny opplevelse. 

Åpningsseremoni 

Siden jeg startet i Olympiaparken i 2009 har jeg vært tilskuer på en rekke åpningsseremonier, der bedrifter ønsker å gjenoppleve OL-stemningen i Lillehammer med tenning av OL ilden, fyrverkeri, avlegging av OL-Ed og sitt eget show i Lysgårdsbakken. Det er riktig nok ikke såå fantastisk gøy den jobben man gjør i forkant med å gå rundt i arenaen å tenne 7-800 fakler. Opp og ned opp og ned. Opp og hente fakler, ned å tenne på, opp å hente fler, ned å tenne på osv osv.
MEN... Da alt er tent, og vi står på sidelinja og skuer ut over alle faklene som lyser opp hopparenaen, lyden av "la ilden lyse" med Sissel Kyrkjebø ljomer over høyttaleranlegget, alle de hundre menneskene som måper når de ankommer arenaen og fyrverkeriet til slutt lyser over hele Lillehammer. Daaa står man å tenker; "Herregud... dette er jobben min! Dette får jeg betalt for!".

En kamp tilbake til hverdagen...

Alle som kjenner meg har nok fått med seg at jeg fikk hjerneslag i fjor, 27.september 2013. Det er nå litt over 3 mnd'er siden, og det er en god del jeg har lært meg å måtte leve med.
Det er en del utfordringer, noen ulemper, noen fordeler, men mest av alt en kamp for å komme tilbake til en så normal hverdag som mulig. Noe av dette ønsker jeg å dele med dere, slik at dere får et lite innblikk i hva jeg og andre som har opplevd tilsvarende har å jobbe med. 

Jeg var sykemeldt 100 % frem til 18.november og holdt meg i tiden etter hjerneslaget derfor mest hjemme, planla flytting i nytt hus med kjæresten og fikk god tid til å innrede og komme meg på plass. Det skal sies at vi 2,5 mnd etter innflytting enda ikke har kommet helt på plass, men det henger muligens sammen med at jeg ikke har et energinivå slik jeg er vant med, pluss at Cato omtrent ikke har vært hjemme :)

Siden 18.november har jeg sakte men sikkert startet i jobb igjen, og er nå oppe i 40 %. Når jeg ser tilbake på planen jeg satt opp før jul var jeg nok både urealistisk og alt for optimistisk da jeg planla å være tilbake 80 % i starten av januar. Lysten er heldigvis tilstede, og det er til tider litt vanskelig å skulle akseptere at jeg ikke er der jeg var før.
Det er kanskje den største utfordringen. 90 % av tiden jeg er på jobb føler jeg meg frisk, og det er ingen som kan se på meg at jeg er "syk". Noen vil nok lure på hvorfor jeg ikke jobber mer, hvorfor jeg kommer og går når jeg vil på jobb og hvorfor jeg ikke er mer med ut på sosiale festligheter. Sannheten er at jeg gir alt jeg har av energi den tiden jeg er tilstede, og dersom jeg overstiger den tiden kommer hodepinen.
Som regel går det veldig bra, og jeg har lært meg å kjenne veldig på kroppens signaler, men det er allikevel godt at kroppen sier fra når den er sliten, hvis ikke er jeg rimelig sikker på at jeg ville gått på en ny smell.
Jobber jeg konsentrert for lenge blir jeg svimmel. Er jeg i et rom med mye støy og bråk for lenge får jeg vondt i hodet. Har jeg sovet litt dårlig og tar meg ut ekstra mye kommer begge deler.
Etter jobb er det eneste jeg trenger å koble av. Gjøre noe helt annet, der jeg ikke trenger å tenke så mye.

Heldigvis orker jeg stadig mer og mer, men hemmeligheten ligger nok i å ta tiden til hjelp og ikke stresse, slik alle (heldigvis) rundt meg er flinke til å påpeke :)