Life is a journey

Life is a journey

tirsdag 22. oktober 2013

Livet er skjørt, og du må ikke ta noe for gitt

Det lærte nemlig jeg og mine nærmeste i høst. Jeg var aldri i nærheten av å dø, men for meg var tanken på å miste talen så nærme døden jeg har kommet i løpet av mitt 26 år gamle liv.
Lørdag 28.september fikk jeg nemlig hjerneslag! 

NB: Det er skrevet mye detaljer  - derfor er det et langt, men ærlig og åpent innlegg. 

Jeg var hjemme på besøk hos mamma og pappa for å dra på Ikea, skeidar, bohus og alle andre møbelbutikker det er dårlig med på Lillehammer ettersom Cato og jeg har kjøpt oss hus og flytter 2.november, og skulle på rundtur med mamma for å kikke litt.
Jeg stod og sminket meg og nynnet til musikken fra mobilen i det jeg kjente en merkelig lyd i øret.
Vi har alle hørt advarsler om å ikke høre på for høy lyd på mobilen da det kan gi hørselsskader og blablabla. Denne gangen var jeg sikker på at jeg hadde på for høy lyd!
Ylvis sin megahit "The Fox" hadde så vidt begynt å spille, og lyden i øret ble så høy, at jeg var sikker på at nåå, har jeg sprengt trommehinna!! 
Lyden ble høyere og høyere, jeg ble dårligere og dårligere, og før jeg visste ordet av det måtte jeg sette meg ned i stolen på rommet. Hånda jeg holdt mascaraen med ble vektløs, og snurret rundt og rundt uten sjans til å stoppe den. Jeg hørte meg selv begynte å snakke utydelig og jeg ble kjemperedd!!
Mens mamma løp ned for å hente pappa prøvde jeg å bevege meg den ene meteren fra stolen til senga, men knakk totalt sammen. Jeg hadde ikke følelse i høyre bein.
Mamma og pappa kom løpende opp og fikk hjulpet meg opp i senga. Sakte meg sikkert merket jeg svimmelheten bli tydeligere og værre, og jeg kunne omtrent ikke vri hodet til siden uten at hele rommet gikk rundt.
Ble en del blodprøver og kanyler... 
Mamma ringte 113 og fikk forklart hva som skjedde, og ambulansen var på vei.
Jeg husker jeg lå i senga, og det jeg tenkte var; - Jeg får ikke dratt på Ikea og jeg kan ikke snakke klart. Alt annet var nesten ubetydelig. Litt komisk at jeg tenkte på Ikea, men i motsetning til mange andre syns jeg det er gøy å dra på Ikea :p

Jeg var helt klar og ved bevissthet, og husker derfor absolutt alt! Ambulansefolka kom, satt kanyle eller veneflon (skjønner ikke forskjellen), i hver hånd, målte blodtrykk osv og bar meg ned trappa og ut i bilen. Jeg hadde jo ikke følelse eller styrke i beinet så klarte ikke å gå ned trappa selv. Vel fremme på sykehuset ble jeg kjørt i CT maskina med en gang og deretter rett inn for EKG.
Ingen blødning, ergo, ingen fare!



Oppe på nevrologisk avdeling ble jeg kjørt inn på rom sammen med to andre damer, og husker jeg hele den dagen måtte snakke kjeeeemperolig og lavt fordi jeg ikke klarte å finne ord. For meg som snakker rimelig fort og veldig mye var det rett og slett helt jævlig!!
På 3-manns rommet... ventende...
Søndagen kom og jeg lå i senga med hodepine etter spinalpunksjonen lørdag kveld, sammen med familien og Cato og ventet på legen.
Det kom en lege, men absolutt ikke en lege vi vil ha noe mer med å gjøre. Hun skjønte ikke hvorfor jeg var på sykehuset, lurte på hva det var som feilte meg, bad meg (ordrett) revurdere den talen min, for den var det ikke noe galt med!, og sa jeg var frisk og dermed kunne dra hjem. Hun var arrogant, frekk og så ikke ut til å dele vår redsel overhooodet!
Alle mine nærmeste hørte jeg ikke snakket klart, og lurte på hva det kunne være. Legen som tok meg i mot på akutten lovte meg MR, men det var noe denne overlegen ikke så noe poeng med.
Vi fikk ikke en gang med oss rekvisisjon til et annet sykehus, fordi HUN mente det ikke var nødvendig.


Dagene gikk. Jeg var hjemme søndag - onsdag og følte meg bedre. Vi hadde snakket mye, og kom frem til at jeg skulle sende en klage på den arrogante legen som sendte meg hjem.
2,5 side på data og nøye forklaring på hva det var vi ønsket å klage på, sendte jeg avgårde mailen til pasientskadeombudet og direktøren på Ahus. Det var onsdag, og klokken var 12.30 ca.
Klokken 15.00 ringer seksjonsoverlegen på nevrologisk avdeling meg!
På bakgrunn av klagen (!) ville han gjerne at jeg skulle komme til en liten prat torsdag morgen.
Selvsagt ville jeg det!! Vi ble alle svært overrasket over hvor fort klagen var blitt tatt tak i, og følte endelig vi ble tatt på alvor.

Onsdag kveld følte jeg meg dårlig og ringte 113. Jeg følte talen var kommet mer tilbake, men var fortsatt litt redd. Legen jeg snakket med bad meg komme opp på sykehuset og bli der til torsdag ettersom jeg uansett skulle snakke med seksjonsoverlegen.
Jeg dro opp, og sov som en stein fra onsdag til torsdag.

Torsdag morgen fikk vi en prat med seksjonsoverlegen, og fikk ut vår frustrasjon over legen som sendte meg hjem. Han forstod oss veldig godt, og lovte å ta en prat med hun det gjaldt. Pappa fikk muligheten til å møte henne personlig, og jeg tror han satte henne rimelig på plass da han sa jeg har aldri møtt en så arrogant person i løpet av hele min yrkeskarriere! Den traff henne, og det er jaggu godt!! "Le Bitch" (fransk uttalelse) som vi kaller henne :p

Klar for EEG vel uvitende om hva som hadde skjedd
Vi ble ganske betrygget av å høre han si de dessverre ofte ikke finner ut hva som er galt, og konkluderte egentlig med det ettersom talen stadig ble bedre. jeg fikk allikevel tatt EEG (som sjekker eplepsi) og MR for sikkerhetsskyld, men seksjonsoverlegen trodde ikke de ville finne noe, så han sa jeg fikk lov å dra hjem etter MR'en. Jeg ventet derfor på at mamma skulle komme å hente meg etter jobb og lå optimistisk og ventet på senga i gangen.
Klokka var 15.30 og seksjonsoverlegen kom plutselig bort til meg og spurte om jeg hadde litt tid.
Jeg lå og snakket med en gammel mann på 80 år og spøkte da jeg gikk med at "nå får jeg sikkert beskjed om å komme meg hjem".... 
Vel inne på et rom kom beskjeden ganske raskt.
Du har dessverre hatt et lite hjerneslag. Det er veldig lite, bare 2,5 cm stort, og er lokalisert i lillehjernen, men det er jo et hjerneslag så vi må ta det ganske alvorlig. 
Jeg forventet å høre at de ikke fant noe, også kom den beskjeden, og hele verden min braste sammen!!
Først ble jeg sjokka, og skjønte ikke helt hva han sa. Jeg skjønte ikke at det kunne gå an å få et hjerneslag i en alder av 26 år. Jeg er jo frisk!!!
Han snakket og snakket, og viste meg bilder fra MR'en som klart viste en flekk i lillehjernen.
Tårene begynte å renne, og jeg ble kjemperedd. Jeg ville ikke høre mer uten at noen fra familien var tilstede.
Da han var ferdig bad jeg om å få litt tid til å ringe familien, og så fort døra var lukket brast jeg sammen i gråt. Jeg hulka! Jeg ringte mamma og gråt, og jeg ringte Cato og gråt- Mer enn det orket jeg ikke.

Tilbake i korridoren ble jeg møtt av en forståelsesfull sykepleier som garantert hadde fått høre hva som hadde skjedd med tanke på hvordan hun snakket til meg. Jeg var nok enda rød i øynene, og la meg på sengen og gråt for meg selv. Jeg begynte å tenke på hva det kunne komme av. Jeg ble redd for at det skulle skje igjen. Jeg tenkte på jobben jeg ikke fikk komme tilbake til på mandagen og jeg tenkte på alle de nærmeste.

Ukene etter beskjeden kom var jeg inne til masse kontroller. Jeg var "innlagt" som pasient fra 2.oktober til 10.oktober, og fikk sove hjemme noen dager innimellom. De tok hendelsen med meg veldig seriøst, antakelig av to årsaker. Jeg var først blitt sendt hjem med beskjed om at det ikke var noe galt for så å sende inn en klage (takk gud for det!!! ) og så, fordi jeg er så ung.

Pappa og jeg  hadde "middagsdate" 
Når noe sånt skjer får man et lite "støkk" i seg, og man begynner å tenke. Man innser at livet er skjørt, og at man må leve som om hver dag var den siste. Jeg vet jeg aldri var i nærheten av å dø, men når noe sånt skjer, føler man døden så nærme kroppen at en liten bit av meg ville "dødd" hvis jeg ikke hadde fått talen 100% tilbake.
Man innser hvem som virkelig er ens venner, og man får kjenne på sin indre styrke. Selv om man er 26 år er man ikke sikker på å få leve normalt, uten at noe skal ramme deg. Man tenker at "det skjer ikke meg", men plutselig inntreffer det! Selvsagt skal man ikke tenke på hva som kan skje eller hva som kunne skjedd. Det er mange nok som har kommentert til meg; shit, tenk om det skjedde når du kjørte alene hjem fredag kveld. Ja. Tenk om det! Men det skjedde heldigvis ikke, og det er da jeg må høre på sykepleierne og legene på sykehuset.
Jeg har hatt et hjerneslag, men jeg må leve normalt, og som om ingenting har skjedd. Det var kanskje meningen at det skulle skje AKKURAT da det skjedde. Det er vel en mening med alt?


Man kan skrive og tenke på dette i timesvis. Jeg må gå på tabletter resten av livet for å motvirke mulighetene for et nytt hjerneslag og blodpropp. For det var det de kom frem til. De fant ikke noe galt noe andre steder i kroppen, og legger derfor skylda på p-pillene. Det vil ikke si at alle der ute som bruker samme p-pillene jeg gikk på må slutte. Jeg var bare ekstremt uheldig!
Heldig som jeg har vært har jeg ikke fått noen varige skader. Jeg snakker fint, jeg beveger meg normalt og jeg har full følelse i både ben og armer.
Kroppen innvendig er derimot skadet og det tar nok litt tid. Det synes ikke utenpå, og det er litt vanskelig og synes synd på seg selv når fremmede mennesker ser på meg og ikke ser noen synlige skader. Det er lettere med en brekt hånd. Da får man medlidenhet med en gang.
Det er en grunn til at jeg velger å være så åpen om alt som har skjedd.
Jeg ønsker ikke å få medlidenhet for det som har skjedd, men ønsker å fortelle en historie, spesielt til mine venner og bekjente for å minne dere på virkeligheten, og at man ikke må ta livet for gitt.
Sett pris på de som er rundt deg og viktigst av alt, VIS DET!
Det kommer dager da man kan angre, og det er for sent.
Til slutt vil jeg derfor minne alle på begrepet FAST som er forkortelsen på symptomene ved et slag.
F - Fjes / ansiktslammelse
A - Arm / lammelser i armene
S - Språk / Det du sier lyder ikke fornuftig
T - Tale / Lammelser i talemuskulaturen som gjør at det du snakker utydelig

(Jeg hadde tegn til både A og T, så man må ikke ha alle).

En av flere fine blomster jeg fikk :) 
Jeg må få takke familien min (mamma og pappa) og Cato for den støtten jeg har fått rundt alt som har skjedd. Pappa var med meg hver eneste dag, mamma kom hver eneste kveld, og Cato kom hver eneste helg, og kjørte tur retur Lillehammer 3 ganger på 2 uker! Dere er helt fantastiske og jeg er så utrolig glad i dere! 

Nå skal jeg pakke ned en leilighet og flytte til et småbruk med samboer og katt. Det har vært til stor hjelp i tiden som har vært, og jeg gleder meg til å kose meg med det som kommer av livet som huseier, samboer, jobb og jul :-)









3 kommentarer:

  1. Tusen takk for at du skriver om dette, det er enormt nyttig og lærerikt (selvom jeg såklart skulle ønske du slapp en slik skremmende erfaring). Alt godt til deg videre, kjære du:)

    SvarSlett
  2. Takk for det :) Syns det er viktig å fortelle min historie slik at alle kan ta lærdom av det og vite hva de skal gjøre i en lignende situasjon!
    Jeg skulle gjerne vært foruten selv, men må prøve å tenke på hvor heldig jeg har vært og fokusere fremover :)

    SvarSlett