En kamp tilbake til hverdagen...

Alle som kjenner meg har nok fått med seg at jeg fikk hjerneslag i fjor, 27.september 2013. Det er nå litt over 3 mnd'er siden, og det er en god del jeg har lært meg å måtte leve med.
Det er en del utfordringer, noen ulemper, noen fordeler, men mest av alt en kamp for å komme tilbake til en så normal hverdag som mulig. Noe av dette ønsker jeg å dele med dere, slik at dere får et lite innblikk i hva jeg og andre som har opplevd tilsvarende har å jobbe med. 

Jeg var sykemeldt 100 % frem til 18.november og holdt meg i tiden etter hjerneslaget derfor mest hjemme, planla flytting i nytt hus med kjæresten og fikk god tid til å innrede og komme meg på plass. Det skal sies at vi 2,5 mnd etter innflytting enda ikke har kommet helt på plass, men det henger muligens sammen med at jeg ikke har et energinivå slik jeg er vant med, pluss at Cato omtrent ikke har vært hjemme :)

Siden 18.november har jeg sakte men sikkert startet i jobb igjen, og er nå oppe i 40 %. Når jeg ser tilbake på planen jeg satt opp før jul var jeg nok både urealistisk og alt for optimistisk da jeg planla å være tilbake 80 % i starten av januar. Lysten er heldigvis tilstede, og det er til tider litt vanskelig å skulle akseptere at jeg ikke er der jeg var før.
Det er kanskje den største utfordringen. 90 % av tiden jeg er på jobb føler jeg meg frisk, og det er ingen som kan se på meg at jeg er "syk". Noen vil nok lure på hvorfor jeg ikke jobber mer, hvorfor jeg kommer og går når jeg vil på jobb og hvorfor jeg ikke er mer med ut på sosiale festligheter. Sannheten er at jeg gir alt jeg har av energi den tiden jeg er tilstede, og dersom jeg overstiger den tiden kommer hodepinen.
Som regel går det veldig bra, og jeg har lært meg å kjenne veldig på kroppens signaler, men det er allikevel godt at kroppen sier fra når den er sliten, hvis ikke er jeg rimelig sikker på at jeg ville gått på en ny smell.
Jobber jeg konsentrert for lenge blir jeg svimmel. Er jeg i et rom med mye støy og bråk for lenge får jeg vondt i hodet. Har jeg sovet litt dårlig og tar meg ut ekstra mye kommer begge deler.
Etter jobb er det eneste jeg trenger å koble av. Gjøre noe helt annet, der jeg ikke trenger å tenke så mye.

Heldigvis orker jeg stadig mer og mer, men hemmeligheten ligger nok i å ta tiden til hjelp og ikke stresse, slik alle (heldigvis) rundt meg er flinke til å påpeke :)

Forsøk på planken....slitsomt! 

I går innså jeg at jeg har nok en stor utfordring foran meg. På grunn av et vondt kne i sommer ble det minimalt med god trening fra juli - september, og etter hjerneslaget har trening vært et ukjent begrep som kun har ligget bakerst i hjernen og ropt etter å bli hørt.
Helt siden jul har jeg sagt til meg selv at jeg MÅ begynne å trene. Ikke bare for å komme i form igjen, men fordi trening og godt kosthold er med på å forhindre sjansene for et nytt hjerneslag.
At jeg måtte leite etter en sportsbh og grave frem løpethightsen i bunn av en av de mange bagene som står innerst på soverommet, vitner bare om at trening virkeliiiig har vært helt fraværende de siste 3 mnd'ene.
Det gikk overraskende bra ute hvor jeg både fikk løpt noen kilometer og utfordret lårene på noen utfall, så alt i alt var jeg egentlig veldig fornøyd. Jeg er støl i dag, så det sier vel sitt :)
Vel inne igjen tenkte jeg å prøve meg på litt styrke, men det var da jeg skjønte hvor dårlig formen egentlig er.
Jeg klarer normalt 50 sekunder planke men sleit nå med 15-20 sek. Pushups var uutholdelig og situps droppet jeg bare. Eneste jeg kom meg greit gjennom var rygghev, og det skulle nesten bare mangle! Det var rett og slett litt skummelt å se hvor mye kroppen har forfalt i styrke på 7 mnd'er!!
Fremover må jeg nok derfor også her ta tiden til hjelp og starte helt fra scratch, noe jeg tror blir en enda større utfordring enn å komme tilbake til jobb. Det vil garantert bli en stor tålmodighetsprøve, spesielt for meg som fra før av er veldig utålmodig :)

I noen tilfeller må man også "face the fact" og akseptere at alt ikke er som før selvom man ikke har noen synlige skader. Det er noen ganger litt vanskelig, spesielt når lysten og viljen til å være 100 % ikke strekker til.
Hver dag som går uten at jeg tenker på alt som kanskje kan skje er for meg nå en bra dag.
Det er lett for alle rundt meg og si at "du får ikke et slag på nytt", "du kommer deg etterhvert", "det er normalt å tenke sånn", men det er noe helt annet når man står oppi der selv og tankene kommer.
I forbindelse med hjerneslaget fikk jeg en rar, høy lyd i øret. Hver gang det kommer en litt høy lyd tar jeg meg selv i å holde meg for ørene. Jeg skrur ned lyden på tv'en når det er reklame, jeg har mye lavere lyd på headsetet, på radioen og på anlegget. Jeg er konstant redd for at en høy lyd skal utløse et nytt hjerneslag og det er ganske slitsomt. Forhåpentligvis vil det gå over etter hvert, men en liten del av meg vil nok alltid være litt redd, selvom sjansene for at det skal skje er minimale eller så godt som null.
I det siste har jeg også fått øresus som er ubeskrivelig irriterende om kvelden! Heldigvis er det ikke så plagsomt at jeg plages med det på dagtid, men de siste to nettene er jeg glad jeg har hatt ørepropper å dytte inn slik at lyden tilsynelatende forsvinner...

Zelda sørger for kos og selskap hver morgen :)

Det kanskje mest utfordrende når det gjelder tiden er de følelsesmessige svingningene. Jeg kan ha flere dager uten bekymringer, mens en annen dag våkner jeg med en klump i brystet og tanker om at alt er galt. Å klare å innse at disse tankene er relatert til hjerneslaget har vært veldig vanskelig, men etter hvert som jeg har snakket med folk inkludert min stakkars samboer som må leve med disse svingningene, har jeg innsett at alt startet etter slaget. Da er det litt lettere å ignorere tankene som kommer, og si til seg selv at du har det bra, det er ingenting å bekymre seg for. Hvor lenge man må leve med slike tanker er ikke godt å si. Jeg har hørt alt fra noen måneder til ett og flere år. For min del er det veldig viktig at venner og familie er klar over disse svingningene, slik at jeg alltid har noen å snakke med og som er der og lytter dersom det skulle dukke opp noe. Hadde det ikke vært for dem, tror jeg utfordringene ville blitt hakket for store midt opp i en ellers så tøff hverdag.
I tider som dette kan jeg prise facebook, og for at man nå kan snakke med andre likesinnede via nettet. Det har vært og er fremdeles en stor lettelse, og er en befriende følelse å kunne snakke med andre i lignende situasjoner og få bekreftet at du er helt normal! 

Et av mange heftige blåmerker.. dette ved kne/legg

Foruten om det jeg har nevnt er det en rekke andre faktorer jeg kommer til å plages med om ikke resten av livet, så ihvertfall store deler. Jeg får helt sjuuukt store blåmerker som følge av medisinene jeg går på, og selvom det ser ut som jeg er blitt banka opp av samboeren, er altså det ikke tilfellet :)
Å ha noen ved siden av meg når jeg sovner er også blitt et lite must, slik at jeg ikke er alene dersom noe skulle skjedd. Det er med andre ord ikke bare meg selv alt dette går ut over, men heldigvis har jeg i motsetning til meg selv en veldig tålmodig kjæreste som skal ha mye av æren for måten jeg kommer meg gjennom dette på.

Alt i alt er heldigvis disse tingene bare bagateller i forhold til hva andre med hjerneslag opplever og sliter med. Selvsagt at det enkelte forhold som gjør ting litt vanskeligere, men jeg må bare si meg svært fornøyd med tilstanden min, og hvordan ting har utartet seg.
En av de kjipe tingene som fort kan bli svært alvorlig er mulig graviditet. Jeg får ikke bli gravid helt plutselig da det er en altfor stor risiko for ny blodpropp, så mamma har allerede innsett at ønsket om å bli bestemor nok må drøyes noen år. Sorry mamma :)
Dersom jeg allikevel skulle være så (u)heldig å bli gravid vil jeg bli fulgt opp av leger omtrent en gang i måneden, så dersom noe skulle skje er jeg ihvertfall i trygge hender.
Fordelen med dette er at jeg som en del av utredningen har testet meg for omtrent alt som er å testes for, og jeg kan være 100 % sikker på at jeg har et hjertet som er, om ikke perfekt, så ihvertfall så godt som perfekt! Jeg er inne hos legen for å ta blodprøver stadig vekk, og eventuelle sykdommer vil derfor bli oppdaget i en tidlig fase.
Ved siden av dette må jeg også innrømme at det er litt godt å være hjemme fra jobb før klokka er 16.30 hver dag :) Selvom jeg gleder meg til å komme tilbake til full jobb og en vanlig hverdag, har jeg nå bedre tid til å gjøre de tingene jeg har lyst til, som å trene, lage album, lage og eksprimentere på matfronten og ikke minst litt mer kvalitetstid med katt og samboer :)

Alt i alt bør jeg vel kalle meg selv heldig som har så mange flotte mennesker rundt meg, og som passer på at jeg ikke sliter meg ut. Takket være dem blir enhver utfordring en positiv opplevelse mer enn en tung og slitsom opplevelse og det er jeg veldig glad for.