I dag er det nøyaktig 3 år siden jeg fikk hjerneslag og ble hastekjørt til A-hus.
Det er i dag også nøyaktig 4 måneder siden jeg satte meg på flyet til Cuba, og omtrent 2 måneder siden jeg satte foten igjen på norsk jord med en "sekk" full av minneverdige opplevelser.
Det er 3 år siden livet mitt kunne tatt en drastisk endring, men takket være den sta og bestemte personen jeg er sitter jeg her i dag og ser tilbake på 2 måneder med reising i mellom Amerika og vugger til karibiske sanger og rytmer på spansk.
Jeg har alltid vært en sta person, og det er ikke alltid like positivt, men i dette tilfellet var jeg helt sikker i min sak om at noe var alvorlig galt med kroppen min. Du kjenner deg selv best, og noen ganger må man stole på sin egen dømmekraft samme hva andre, og spesielt fagpersonene sier.
At jeg sendte avgårde det brevet til sykehuset 4 dager etter jeg fikk hjerneslag (men som ikke ble påvist før etter 5 dager), kan hende var det som reddet livet mitt. Jeg hadde ikke dødd, men det kunne fått fatale konsekvenser, da det er veldig stor sjanse for et nytt slag innen 1-2 uker dersom man ikke får begynt på medisiner.
Man vet aldri hva som kunne skjedd, og det vil jeg heller ikke få vite.
Jeg vet bare at jeg er sjeleglad for at jeg ble tatt på alvor den 2.gangen og at jeg tilsynelatende ikke har noen synlige "sår" i dag annet enn medisinene jeg må ta daglig resten av livet.
At medisinbruken vil få konsekvenser og vise seg tydeligere på kroppen etterhvert er jeg dessverre ganske sikker på, men i stedet for å bekymre meg over det velger jeg å leve i nuet og være glad for det jeg får oppleve.
