16 days left to go.....

Det er fortsatt litt uvirkelig, selvom det kun er 16 dager igjen til jeg sitter på flyet.
Det har så smått begynt å gå opp for meg at dagen snart er her, men jeg tror egentlig ikke jeg skjønner helt hva som skjer før jeg sitter foran gaten på Gardermoen klokka 06.00 og venter på boarding. 

I nesten 10 år har jeg hatt en drøm om å reise jorda rundt. Det starta for alvor i 2007 da jeg søkte jobb med èn hensikt - å tjene meg opp nok penger til å kunne reise bort i 6 måneder.
Jeg tjente sinnsykt bra, og hadde ikke hatt noe problem å reist for de pengene, men ettersom jeg ikke fikk med meg noen, samt at jeg trivdes godt på jobb la jeg det fra meg. Er det noe jeg angrer på i ettertid, så er det nettopp det, men jeg var nok ikke tøff nok på det tidspunktet til å ta motet til meg og dra alene.
Siden den gang har drømmen om å reise jorda rundt blitt korta ned litt og litt etterhvert som jeg har innsett at det trolig blir litt vanskelig å få med seg noen, og etter endt studier begynte drømmen og forsvinne mer og mer.
At jeg fikk denne muligheten nå priser jeg meg lykkelig for!

Folk spør meg hvordan jeg tør å reise alene. Om jeg ikke kommer til å bli ensom, og om hva samboeren min synes.
Jo - det er litt skummelt å reise alene, men det er da så mange andre som har gjort det før meg, og samtlige sier det er deres livs opplevelse. Hvorfor skal ikke jeg kunne få en like god opplevelse?

Ja, jeg kommer til å bli ensom, men det er ikke noe skummelt eller farlig ved å kjenne litt på ensomheten eller savnet av de der hjemme? Det er litt tungt der og da, men da får du virkelig kjent litt på hvor mye de der hjemme betyr.

Hva samboeren min synes er nok litt blandet akkurat nå.
Da jeg satt og vurderte om jeg skulle "trykke på knappen" og bestille var det han som oppfordret meg, pusha og motiverte meg til å gjøre det, og utnytte den muligheten jeg hadde fått.
Han var den som gav meg en leksjon om at det kommer flere bursdager vi skal feire sammen enn hans 30-års dag som jeg går glipp av, og som nesten var en årsak i seg selv til at jeg ikke dro.
Det var han som sa at alt ordnet seg med penger da jeg var usikker på om jeg klarte å spare opp nok, og at vi sammen skulle klare dette.
Hadde det ikke vært for støtten hans hadde jeg nok aldri sitti her og skrevet dette innlegget.
Hva han synes nå, drøye 2 uker før jeg reiser er nok en litt annen.

Da jeg søndag ettermiddag fylte hele sovesofaen i loftstua full av klær og utstyr jeg skal ha med, og kom trippende ned i stua med sekken ferdig pakka gikk det litt opp for oss begge hva som snart skal skje.
Han innser at han blir alene i over 2 måneder, og selvom jeg kommer til å savne hjem er jeg redd 2 måneder går mye saktere for de her hjemme, enn de gjør for meg.

Jeg skal ut i verden og oppleve nye steder, møte nye mennesker og fylle opp bagen av gode minner. De kommer til å være med meg for resten av livet.

Akkurat nå gleder jeg meg mest, er veldig spent, og gruer meg litt.
At jeg kommer til å grine, få panikk og ville løpe tilbake gjennom sikkerhetskontrollen på Gardermoen og tilbake til det trygge er jeg nesten sikker på at vil skje, men så lenge man har foreberedt seg litt psykisk tipper jeg det går fint :)
Det er med reiser og ferier som med trening. Hvor ofte har du angret på at du dro på trening? Aldri.
Jeg har så langt aldri angret på en ferietur heller, og jeg tviler sterkt på at dette skal bli en første.

I løpet av uka vil jeg skrive et innlegg om reiseruta, slik at de som ønsker å følge med ser litt hvor jeg skal :)

Frem til 28.april må jeg bruke tiden til å forberede det siste av dokumenter, spillelister og andre praktiske ting.