Frykt for sykehus og legeting - frem til i dag :-)

Jeg har alltid haaaata alt som heter sykehus, leger, tannleger etc, og har i 25 år vært så heldig at jeg har sluppet unna det meste av seriøse besøk hos disse menneskene. Frem til i fjor, og så i dag! 

I fjor våres måtte jeg til en spesialist innen kjevekirurgi for å operere ut en visdomstann, og jeg gikk selvsagt og gruet meg til dette fra den dagen jeg fikk time til operasjon, rundt 3-4 måneder før. Ordet operasjon forbinder jeg med sykehus, masse leger med grønne klær, apparater og dingser jeg ikke vet hva er, og koselige resepsjonister. Når jeg derfor fikk beskjed om at jeg skulle operere ut visdomstanna hadde jeg mine tanker om hva det ville innebære, men opplevelsen var noe ganske annet enn jeg forestilte meg. Til tross for at blodtrykket sank kraftig så fort de hadde satt 4-5 bedøvende sprøyter og jeg så hvite prikker på hele veggen, overlevde jeg med munnen så svær og bedøvende at jeg ble dårlig bare av tanken! Det var flere grønnkledde mennesker rundt meg, men det var kun en av dem som èn gang sa; Dette går bra, du er flink, for så å stryke meg over håret! og guuuud så godt det var!! Jeg følte meg heelt alene der de grave i munnen og måtte konsentrere meg for å puste meg magen slik vi lærte da vi var små! Etter inngrepet måtte jeg legge meg ned på naborommet fordi jeg ble så så dårlig, men ikke en eneste av pleierne gikk innom for å høre hvordan det gikk. Da var det ekstra godt å ha mamma med seg som snakket med meg, fikset og betalte alt, mens jeg bare prøvde å holde spytt og sikle inni munn :p Nok om det...

I dag var det dags for min andre operasjon, og dette var en operasjon slik jeg så for meg!
Før jeg reiste utover til Bærum med papsen var jeg nokså rolig i hodet, men jeg kjente at kroppen var litt småstressa, og det var akkurat som den viste hva som skulle skje. Skravla gikk på vei til sykehuset, og så fort første dame på sykehuset var hilst på sank pulsen og nervene betraktelig. Oppe i 4.etasje på dag-kirurgisk avdeling ble jeg møtt av en kjempekoselig dame i resepsjonen som brukte mesteparten av tiden til å skjønne hvordan adressen min på Lillehammer skulle staves! Etter hun hadde skjønt hvor jeg bodde fikk jeg en kort prat med legen som skulle operere meg før jeg satt meg ned og ventet litt igjen. Omtrent rett etter jeg var kommet ut igjen fra legen ble jeg ropt opp; "Bexrud", da kan du komme hit, og omtrent uten nerver tuslet jeg bort og skiftet til en skjorte og rosa morgenkåpe etter anvisning fra nok en hyggelig dame.

Jeg trodde jeg skulle inn på et rom FØR operasjonen, men den gang ei. Her bar det rett inn i operasjonsstua der jeg ble møtt av det jeg så for meg som en tyyypisk operasjon og et "opphold" på et sykehus!!
Der inne var det en operasjonsseng (til meg), 7 superkoselige damer i grønne (!) klær som alle hilste på meg og gav meg sine beste smil og en masse rare apparater!! Jeg ble lagt på senga og før jeg visste ordet av det var dem i gang med forberedelser til selve operasjonen. Blodtrykket ble målt, kneet ble vaska, kanyle ble satt, drypp ble satt i gang og helt til slutt kom den kjente maska med selve narkosen! Det skal sies at kanylen ble satt i armen der man pleier å ta blodprøver og det funka jo ikke, så da jeg klaget over store smerter konkluderte de med at blodåra hadde sprengt og satte derfor i hånda slik vi er vant med å se på tv :)
Etter det ble jeg ønsket "god natt" og "sov godt" av alle sykepleierne og på 1,2,3,4.....ZzzzZz sovnet jeg stille inn!

Inne på overvåkningsavdelingen var det like mange damer (men kledd i hvitt), som sørget for at jeg hadde det bra. MAKAN til god service :-) Her er det mange som har mye å lære! Hvordan føler du deg? Er du kald? Skal jeg hente et teppe til? Vil du ha en varmepute? Er du sulten, skal du ha noe å spise? Vil du ha mer å drikke? Vil du ha noe annet å drikke, kaffe? te?, Er du svimmel? Vil du ringe noen? osv osv!!! Jeg trivdes så godt, at jeg gjerne skulle blitt der både en og to timer til jeg :-) Ettersom jeg hadde følt meg så svimmel ønsket de å ha meg under oppsyn litt ekstra, men da de hentet veska og klærne mine syntes de vel jeg hadde vært der lenge nok :-)

Blid og fornøyd hoppet jeg ut på krykker der pappa stod og ventet, og med en sykepleier hakk i hel som overrakte alle papirene til pappa og ønsket meg god bedring. Dersom jeg noen gang skal opereres igjen skal jeg virkelig tilbake dit, til Martina Hansen Hospital i Bærum!
Nå er sykehusskrekken blitt avtakende, og jeg kan konkludere med at det faktisk er ganske koselig på sykehus :-) Sofaen er nå inntatt og beinet er lagt høyt, så da er det bare å ta tiden til hjelp og la beinet hele seg selv!!