Life is a journey

Life is a journey

torsdag 2. april 2015

Har du hilst på kvartlivskrisen?

Har du hilst på kvartlivskrisen? Hvis du er mellom 25 og 30 år tipper jeg du har møtt den i en eller annen form. Hvis du enda er 20 år har du nå 2 valg. Du kan enten droppe å lese videre og leve livet uten bekymringer, eller du kan lese videre, se hva du har i vente om noen år og leve videre uten bekymringer. 

Jeg har de siste årene flere ganger tatt meg selv i å tenke at jeg har nådd en form for midtlivskrise. Det kan ihvertfall virke sånn på flere måter bortsett fra den kanskje viktigste årsaken - jeg er langt i fra halvveis i livet, håper jeg ihvertfall.
Etter at både klikk.no og "det nye" bladet publiserte hver sin artikkel om det de kaller kvartlivskrisen så jeg en mulighet også for meg å skrive litt om det uten at jeg fremstår som helt koko!

Jeg har flere ganger hørt at den beste alderen er mellom 26-28 år. Da er man som oftest ferdig å studere, man har jobb der man tjener godt med penger, du kan bruke pengene på deg selv ettersom de færreste har etablert seg og fått barn, man er fortsatt ikke for gammel for en fest, men heller ikke yngst og desperat og man har hele fremtiden foran seg. Yeah Right!
Nå er jeg 27 år, fyller snart 28, og jeg føler jeg er way over dette stadiet!


I denne alderen følger det nemlig en rekke ulike valg du ikke en gang kunne forutse at kom til å komme når du var 23 år og kun tenkte på hva du skulle foreta deg i helgen og hvilken vin eller øl du skulle kjøpe. Forventningene fra omverdenen begynner i det du passerer 23 år og det er 5 år siden du var russ. Da har du hatt god tid på å ta en utdannelse og komme deg i jobb, og du bør være på god vei til å etablere deg slik moren og bestemoren din gjorde da de var unge. Det er ihvertfall slik mange tenker. At det "burde" du.
Personlig var jeg langt i fra det stadiet i en alder av 23. Da begynte jeg i 1 klasse for 3.gang, jeg hadde flyttet til en ny by og var egentlig ganske usikker på hva jeg ville i fremtiden.
For de som måtte lure, begynte jeg på høgskolen, et tredje forsøk på en bachelor.
Jeg husker foreldrene mine var rimelig skeptiske da jeg sa jeg måtte avbryte det 2.forsøket ettersom jeg ikke trivdes med fagene. Du kunne se mamma begynte å kikke på klokka og tenke at jeg ikke ville være ferdig før jeg var 26, og begynne å regne på når hun tidligst kunne forvente noen barenbarn. Du blir ikke akkurat mindre stressa av slikt!
Det som kanskje er enda værre er å se at flere av vennene dine begynner å bli ferdig utdannet og allerede er i ferd med å søke seg jobber. Det er da du priser deg lykkelig over de få som fortsatt er på samme stadiet som deg, og niholder på kontakten med disse for at du skal slippe å føle deg så ensom.

Heldigvis lyktes jeg på mitt tredje forsøk og jeg avsluttet bacheloren i en alder av 25, 1 måned før jeg fylte 26. Endelig kunne jeg begynne å jobbe og tjene penger, og slippe alle bekymringer :) ..... Trodde jeg...

Som student tenkte jeg ofte tilbake på tida da man gikk på VGS, og husker jeg syntes synd på de som måtte igjennom den tiden. At jeg orket de hverdagene der man stod opp hver dag klokka 07.00, tok bussen til skolen som begynte klokka 08.00, hadde timer hele dagen og avsluttet mellom 15 og 16. Hjemme igjen til ferdig middag i 17 tida, deretter ventet trening og lekser før man la seg.
Som student disponerer man tiden helt selv og flertallet har garantert kortere dager enn man hadde på videregående. Tiden brukes mer til sosiale sammenkomster, og man er nesten mer opptatt av å gå glipp av en fest enn å miste en forelesning. Studielånet kommer inn på konto hver eneste måned uten at man trenger å løfte en finger, og jeg tør påstå at mindre enn 5 % av studentene tenker på at disse pengene en gang skal tilbakebetales..Tenk deg et så bekymringsfritt liv!! Selvsagt tenkte man masse på kropp og utseende, kanskje mer enn noen gang, men når du er 10 år eldre har ikke det noen som helst betydning!

Det var en liten digresjon... Tilbake til den gyldne alderen fra 26 og oppover.
Forventninger og press står i kø og banker på døra, og jeg tør påstå at jeg har opplevd de fleste.
Vi kan starte med å gjøre det bra på skolen, møte opp på forelesninger og engasjere seg på skolen. Engasjement i skolens organisasjoner er vist et stort pluss, og de som deltar på dette får et ekstra pluss i boka fra lærerne.
Når du er ferdig på skolen forventes det at du går ut med gode karakterer og finner deg en god jobb som er godt betalt. Du må selvsagt gjøre det godt i denne jobben ettersom denne er starten på resten av din viktige karriere.
For å orke å holde energinivået oppe og holde en stram kropp bør du trene minst 3 ganger i uka. Pølsemage og sideflesk vitner om for lite trening og dårlig kosthold og slikt vil vi vel ikke ha på oss? Apropos kosthold, du bør nå ha lært deg å lage hjemmelaget, sunn og god mat, spise noe annet enn taco og pizza til middag, bake og lære av din mor og bestemor slik at du kan ta tradisjonene videre.
Ettersom du er i fast jobb er det ikke annet å forvente at du nå har valgt hvor du skal bosette deg?
Da bør du kanskje investere pengene dine i en bolig som selvsagt skal se helt smashing ut.
Du trodde kanskje det eneste du trengte var sofa, seng og kjøkkenbord? Herregud så mye rart det er du skal ha for å fylle et helt hus! En liten tur på IKEA blir fort en heldagsutflukt, og jeg skjønner hvorfor man må legge inn både 2 og 3 pitstop på veien gjennom de mange avdelingene, for til og med jeg som gledet meg til å dra på IKEA da vi fikk hus, var drit sliten og møkka lei da vi var ferdige med vår første storhandling! Og når du trodde du ikke fikk plass til mer i ditt nye hjem kommer foreldre og svigers med alt som har tilhørt deg som de nå endelig kan bli kvitt og du står der med nesa i postkassa og en haug med "gammelt skrot" du ikke aner hvor du ska gjøre av.

Og så til det som er viktig for vår fremtid, en å formere oss med! Hvem skal du dele resten av livet ditt med? Ungdomskjæresten som du møtte for 10 år siden eller han du traff mens du gikk på høgskolen? Eller skal du gjøre det slutt i en alder av 27 år og gå ut på ny leting? Hva tror du familien din sier da?
Hvilket press gir du ikke deg selv ved å si at; nei, nå skal jeg ut å feste og leke 23 år igjen.
Det er jo det kanskje noen aller helst vil? Eller har du funnet drømmemannen du lengter etter å flytte sammen med og stifte familie med? Samme hvilken situasjon du er i har alle garantert måtte stille seg spørsmålet en eller annen gang; "er dette riktig"? Personlig tror jeg aldri man kan være helt sikker på det, men det handler om å gjøre ting riktig :)

Disse tingene er små bekymringer i forhold til den store stygge ulven, Nemlig økonomien!
For det er nå du blir hjemsøkt av alt du aldri har enset en tanke som student, studielån, boliglån, livs og dødsforsikringer, legeregninger som foreldrene dine betalte før, bursdagsgaver og julegaver som du før slapp å kjøpe selv fordi navnet ditt alltid stod på en lapp. Blomster og interiør for å pynte opp huset til venner og familie kommer på besøk og alt annet uforutsett som at bilen plutselig må på verksted!
Jeg skulle mye heller brukt pengene jeg tjener på å reise og utforske nye land og øde øyer enn å betale for søppeltømming, rørlegger og nye staur til gjerdet vårt!
Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne sette hele livet på pause, reise lang langt bort og gjøre akkurat det jeg vil, og som jeg garantert kommer til å angre på at jeg ikke gjorde når jeg er 40 år, er gift og har 2 unger.
Så hvorfor gjør du ikke bare det tenker du nå?
På grunn av alt jeg nettopp har skrevet om. Alle forventninger fra omverden, alle krav, regninger som må betales, hus som må fikses, familie og venner du vil stille opp for, og fordi man tenker fremover og bekymrer seg for alt som enda ikke har dukket opp men som potensielt sett kan komme. Stadig flere venner av meg blir forlova og skal gifte seg. Enda flere blir gravide og får barn, og jeg syns faktisk det er litt skummelt! Hele den "voksenpakka". Jeg har ikke oppsparte midler å bruke på et barn! Jeg har ikke orden i alle sakene mine og har pr nå ingen fast jobb med stabil og god inntekt!
Jeg blir sett på som 23 år av folk som ikke kjenner meg fordi jeg ser jo så ung ut, men føler at jeg "snart er voksen"!
Garantert ikke første forsøk på en selfie... :)

Og helt til slutt, midt opp i alt dette - sosiale medier!
For hender det noen gang at venner av deg legger ut bilder eller statuser på facebook der de forteller om hvor rotetete og jævlig de har det hjemme, hvilken krangel hun og kjæresten hadde i går, at han ikke lenger vet om han vil jobbe med de håpløse kollegaene eller at hun ikke er så flink til å lage mat som hun tror at hun er!?
ALDRI!
Vi legger kun ut positive statuser, fine bilder og ting vi forventer å få likes på, for å stille oss selv i så godt lys som mulig. Man tar en selfie av at man er sliten eller er ute på trening og får det til å virke som at man byr på sitt sanne jeg, men sannheten er at man har prøvd å ta bilde i mange ulike vinkler 5-6 ganger før man fikk til et bra et, og som man kan sende på snapchat eller poste på instagram.
Er det rart man blir usikker på om det livet man lever er godt nok sammenlignet med alle andre?

Jeg tipper min kvartlivskrise varer helt til jeg er gift, har fått barn og har hatt en jobb i 1-2 år. Da vet jeg at livet er satt, og at det er slik jeg valgte å leve. Frem til da vet jeg at jeg enda har mulighet til å gjøre ting annerledes, og den muligheten er faktisk mer til bry til tider enn den er positiv. Jeg tror allikevel det er viktig at man prøver å finne sin egen vei! Enten det er i byen eller på bygda, om det er med en inntekt på 300 000 eller 600 000, om det er med mann og barn eller singel og alene og alle andre spørsmål en måtte ha knyttet til fremtiden. Prøv å nyt tida mens du lever og enda er ung. Alder er bare et tall, og du er aldri endre enn du selv føler deg :)

                                                           
                                                   God påske alle sammen!




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar