Det er i dag også nøyaktig 4 måneder siden jeg satte meg på flyet til Cuba, og omtrent 2 måneder siden jeg satte foten igjen på norsk jord med en "sekk" full av minneverdige opplevelser.
Det er 3 år siden livet mitt kunne tatt en drastisk endring, men takket være den sta og bestemte personen jeg er sitter jeg her i dag og ser tilbake på 2 måneder med reising i mellom Amerika og vugger til karibiske sanger og rytmer på spansk.
Jeg har alltid vært en sta person, og det er ikke alltid like positivt, men i dette tilfellet var jeg helt sikker i min sak om at noe var alvorlig galt med kroppen min. Du kjenner deg selv best, og noen ganger må man stole på sin egen dømmekraft samme hva andre, og spesielt fagpersonene sier.
At jeg sendte avgårde det brevet til sykehuset 4 dager etter jeg fikk hjerneslag (men som ikke ble påvist før etter 5 dager), kan hende var det som reddet livet mitt. Jeg hadde ikke dødd, men det kunne fått fatale konsekvenser, da det er veldig stor sjanse for et nytt slag innen 1-2 uker dersom man ikke får begynt på medisiner.
Man vet aldri hva som kunne skjedd, og det vil jeg heller ikke få vite.
Jeg vet bare at jeg er sjeleglad for at jeg ble tatt på alvor den 2.gangen og at jeg tilsynelatende ikke har noen synlige "sår" i dag annet enn medisinene jeg må ta daglig resten av livet.
At medisinbruken vil få konsekvenser og vise seg tydeligere på kroppen etterhvert er jeg dessverre ganske sikker på, men i stedet for å bekymre meg over det velger jeg å leve i nuet og være glad for det jeg får oppleve.
Den siste uken har savnet etter karibiske rytmer vært særdeles stort, og jeg har den siste dagen sett gjennom masse bilder fra turen og lastet ned mange sanger på spotify som jeg ikke skjønner en døyt av da alle er på spansk :)Hver sang minner meg om ulike scenarioer, og det er alle gode minner.
Eks denne sangen: El Combo Dminicano - Por Amarte Asi
Den minner meg om da jeg var på Dominikanske republikk og hadde vært på en strand som heter Rincon Beach. Victor som jeg hadde blitt kjent med gjennom Couch surfing hadde vært guiden min den dagen, og da "taxi bussen" vi skulle ta hjem var 1,5 time senere enn vi hadde trodd lærte han meg en typisk dans som heter "Bachata" på en bar midt i gata.Eller denne sangen: Prince Royce - Culpa al Corazon
Den hørte jeg mye på, på hele dominikanske repulikk og andre steder i karibien.
Da jeg hørte på den på bussen på veien fra Las Terrenas til Punta Cana og innså at dette var siste reisen fra et sted til et annet og siste bussturen jeg ville ha på reisen begynte tårene og trille.
Det var en blandet følelse av tristhet over at det snart var over, samtidig som det var gledestårer over hvor mye fint jeg hadde fått oppleve :)Den sangen hører jeg fortsatt masse på, og tenker tilbake på alle opplevelsene.
En sang som minner meg om Aruba er denne:Don Miguelo - Sin Maquillaje
En av kveldene tilbrakte jeg på stranda med ei jente fra Tyskland, en gutt fra Nederland, 2 jenter og 2 gutter fra Venezuela og en jente fra Brasil. Vi satt bare på stranda hele kvelden og drakk øl, tequila og Rum rett fra flaska, bada, hørte på musikk og nøt solnedgangen.Da jeg satte på denne sangen ble de spansktalende jentene i ekstase og sang for full hals :D
Jeg kunne fortsatt i en evighet, men jeg stopper nå :)
Tanken jeg har gjort meg, og som stadig fanger meg er hvorfor ikke flere gjør som jeg gjorde.
Jeg har mange venner som sier de er misunnelige, som klager på mye jobb, stress i hverdagen og som stiller seg spørsmålet om det er dette som er meningen med livet. Stå opp, dra på jobb, hjem og lage middag, kanskje trene, legge seg og gjenta samme prosedyren dagen etter.
Var det derfor vi kom til denne jorda?
Vi streber hele tiden etter å tjene nok penger til livets opphold, men hva er egentlig livets opphold? Hva sparer vi til? Til hus og leilighet vil sikkert mange si - OK.
Til å få barn. Til å gifte seg. Det er alt helt greit, og veldig fornuftig, men hva mer?
Jeg vil påstå at det er mange som bare sparer for å spare.
Vi har fått EN eneste sjanse på denne jorda, og vi får ikke en ny sjanse dersom vi dummer oss ut.
Jeg er av den holdningen at jeg heller vil gjøre det jeg har lyst til og bruke penger nå mens jeg er ung og enda kan. Jeg vil heller sitte på gamlehjemmet med litt mindre å rutte med, men med rykksekken full av minner og bilder å se tilbake på, istedet for en feit konto med masse penger, men full av anger på at jeg aldri tok sjansen og fulgte drømmen. Om drømmen er å reise innenlands, utenlands, lære seg et nytt språk eller lære å danse er opp til hver enkelt.
Bestefar sa en gang at "penger er til for å brukes"... Jeg syns det er veldig kloke ord.
Jeg skal innrømme at jeg nok dessverre er blitt bitt av reisebasillen og er fortsatt både eventyrlysten og nysgjerrig på hva mer som finnes der ute, så min drøm vil jeg nok kanskje si er å utforske den verdenen vi lever i, også utenfor de norske landegrensene.
"Travel for more than just the fun of it. Travel to learn. To challenge yourself. To earn trust. To make friends. To lose friends. To experience heartache. Poverty. Refugees. Corruption. Politics. Travel to change more than just your profile picture, because there is so much to gain from this invaluable experience". Hva fremtiden bringer i fht reising er jeg usikker på.
Foreløpig gleder jeg meg over det jeg har opplevd, menneskene jeg har møtt, musikken jeg er blitt introdusert for, stedene jeg har sett og alt jeg har lært.
Dersom du er usikker på om du vil reise alene. Om du har råd. Om du klarer å spare opp nok.
Om du tør.
Svaret er JA!!
Livet er for kort til å angre!Just do it!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar