Homesick, lack of motivation and the lonely feeling….

These three things are probably the most scary parts you don’t want to face while travelling. 

I felt all of this during just a couple of weeks, and I was really depressed and close of booking my ticket back home.

When I first booked my ticket to Asia, the plan was to stay away for 6 months. Considering some big changes in my family I started to count my money, and realized I could stay away quite much longer.
February turned into March, and I ended up paying for my travel insurance until 1^st April.
The thought of travelling until pril got stronger and stronger the longer into my trip I came, and to go home before this date have kind of been a non existing thought.

After spending 10 days with my family in a nice resort in Khao Lak in Thailand during Christmas, I thought I would get a lot of new energy and motivation to keep going until April, but instead, the opposite thing happened. 

I left them in the hotel 27^th December, and my tears jus kept going.  

It had been such a nice holiday with my closest people. The people that know all my faults, all my good and bad sides, and the people I can relax wit and be myself 100 % around.
I didn’t need to act, I didn’t need to tell them who I am, where I’ve been or where I’m going. They knew all of that!

Elephant abuse in Thailand and the fight for freedom

I haven’t written a lot of blogposts during this journey as it takes a lot of time and energy, but this topic is something I just have to write about, and to share with people back home.

The last week I have been lucky to spend as a volunteer at Elephant Nature Park in Chiang Mai.
It’s a bit ironic that i say “lucky”, because it was everything except a holiday. We worked 5-6 hours every day, and had breakfast at 07 am, which is way earlier then I normally wake up. I would still say lucky though, because the camp was fully booked every week until the end of January as long as I checked their homepage, but the last time I checked just to give it one last try, it was one free spot the exact week I was looking for. It took me 2 minutes to decide to book it, and I’m so happy that I did. 

A hidden paradise In Cambodia!

I think I might have found paradise. 

In Cambodia. 

In Koh Rong Sanloem. 

When I decided I wanted to go to Cambodia, I didn’t really had any expectations.
As I’m travelling around south east Asia, I thought I had to include Cambodia, as the country is about to develop a lot, and a lot of things have changed the recent years. Their history is quite interesting, and according to what I’ve read online, they have some hidden gems, not everyone have visited.

I don’t have any friends that have been to this country. At least, not that I know.
Its not like Thailand, or Bali, places almost everyone know something about. I had read online that Cambodia is for the experienced traveller, but I have to admit I was quite relieved and happy when I met Mia, a Danish girl at my age, who wanted to go with me.
No matter how experienced you are, sometimes its just better to be two girls going together.

Filippinene - Et must for alle reiseglade!!

Når jeg nå sitter på rommet i Yogyakarta, Indonesia og kikker tilbake på bilder fra Filippinene må jeg bare skrive et innlegg, selvom jeg egentlig har bestemt meg for at jeg ikke kommer til å blogge fra denne turen. Det tar mer tid enn det gir glede, så jeg kommer kun til å poste noe dersom jeg føler for det. 
Sorry guys, but this post will be in Norwegian - Use google translate ;) 

Filippinene var mitt første land på den 8 måneder lange Asia reisen min. I forkant av turen ble jeg litt skremt av alle nyhetene som florerte på nett om Filippinene. De advarte mot å reise til turiststed etter hverandre, alle sammen på min liste! Kidnapping, skyting osv... Jeg må innrømme at jeg ble litt skremt, men ettersom jeg hadde planlagt å reise med en gutt fra Sveits tok jeg litt lettere på det ettersom vi var 2.
Jeg vet faktisk ikke om jeg hadde reist dersom det bare var meg, men i etterkant er jeg så uendelig glad for at jeg reiste, og jeg kan ikke skryte og anbefale å reise nok til andre!

Jeg visste ikke helt hva jeg kunne forvente av Filippinene annet enn det jeg hadde googlet på forhånd. Filippinene er ikke som Thailand, hvor annenhver person du kjenner har vært der selv eller kjenner noen som har vært der. Jeg kjenner kun 2 personer som opprinnelig kommer fra Filippinene, men med sine 7017 øyer er det vanskelig å be om noen konkrete tips.
Jeg hadde i lengre tid fulgt en gruppe på facebook som het "Philippine backpackers", og her kommenterte flere at de lokale på PH er blant de hyggeligste i verden. Dette kan jeg også bekrefte etter 30 dager i dette fantastiske landet der jeg besøkte 12 ulike byer fordelt på 7 øyer!
Som norsk statsborger kan du fritt entre Filippinene inntil 30 dager, derfor oppholdt jeg meg ikke her lenger enn det. Du kan søke om utvidet Visum, men de fleste holder seg innenfor grensa for å slippe å betale ekstra.

Som turist i et annet land er man av natur litt skeptiske til folk, og det skal man også være for ikke å bli lurt. Det har mamma lært meg :p
Selvom 99 % av de jeg møtte og ble kjent med underveis ikke virket å ville lure meg finnes det alltid noen som er ute etter pengene dine.

Livets rytmer

I dag er det nøyaktig 3 år siden jeg fikk hjerneslag og ble hastekjørt til A-hus. 
Det er i dag også nøyaktig 4 måneder siden jeg satte meg på flyet til Cuba, og omtrent 2 måneder siden jeg satte foten igjen på norsk jord med en "sekk" full av minneverdige opplevelser. 

Det er 3 år siden livet mitt kunne tatt en drastisk endring, men takket være den sta og bestemte personen jeg er sitter jeg her i dag og ser tilbake på 2 måneder med reising i mellom Amerika og vugger til karibiske sanger og rytmer på spansk.
Jeg har alltid vært en sta person, og det er ikke alltid like positivt, men i dette tilfellet var jeg helt sikker i min sak om at noe var alvorlig galt med kroppen min. Du kjenner deg selv best, og noen ganger må man stole på sin egen dømmekraft samme hva andre, og spesielt fagpersonene sier.
At jeg sendte avgårde det brevet til sykehuset 4 dager etter jeg fikk hjerneslag (men som ikke ble påvist før etter 5 dager), kan hende var det som reddet livet mitt. Jeg hadde ikke dødd, men det kunne fått fatale konsekvenser, da det er veldig stor sjanse for et nytt slag innen 1-2 uker dersom man ikke får begynt på medisiner.
Man vet aldri hva som kunne skjedd, og det vil jeg heller ikke få vite.
Jeg vet bare at jeg er sjeleglad for at jeg ble tatt på alvor den 2.gangen og at jeg tilsynelatende ikke har noen synlige "sår" i dag annet enn medisinene jeg må ta daglig resten av livet.
At medisinbruken vil få konsekvenser og vise seg tydeligere på kroppen etterhvert er jeg dessverre ganske sikker på, men i stedet for å bekymre meg over det velger jeg å leve i nuet og være glad for det jeg får oppleve.