And so it begins :-) Part 1- Cuba, Havanna

Endelig var vi i gang!! Dette jeg har ventet på så utrolig lenge :)
Selvrealiseringsreise. Egotrip. Eventyr. Mitt livs opplevelse. Alt passer vel på en måte, men et eventyr er vel kanskje best beskrivende.

Det ble en litt sentimental start på morgenen da jeg sa hade til mamma, pappa og lillebror hjemme på Fjellhamar klokka 04.00 natt til torsdag.
Jeg sa det holdt med Cato på Gardermoen. Etter litt tull med innsjekkingen fikk jeg sendt avgårde sekken pålydende 14,8 kg. Det er innafor. Litt mye stæsj jeg sikkert kunne klart meg uten, men jeg er ikke 22 år lengre så jeg ønsker gjerne å ha det liiitt mer komfortabelt.
2-3 av kiloene tillegges skylda for det.
Etter en halv kanelbolle og en halv kopp med altfor sterk cappuccino gjenstod det bare å si hade til Cato - og da kom tårene gitt :)

Det er jo ikke trist at jeg skal dra, heller tvert i mot, men det var veldig mange følelser i sving etter tiden jeg har brukt på å komme frem til denne avgjørelsen, og det er også det jeg er mest stolt av. Det at jeg i en alder av (snart 29 år) tok motet til meg og bestilte den "fordømte" turen alene ettersom ingen andre ville være med, fremfor å angre meg senere i livet og skylde på alle andre.

Det var en lang reise, før det ordentlige eventyret kunne begynne. Det startet med at flyet fra Gardermoen var 1,5t forsinket pga tekniske problemer. Super start med andre ord!
På flyet var jeg så heldig å sitte ved siden av ei kjempehyggelig jente fra Telemark, som hadde blitt splitta fra samboeren på flyet da de fikk seter i hver sin ende av flyet. Fint for meg å få en like skravlete person ved siden av, og før vi visste ordet av det var vi fremme i paris :D

Og turen går til....

Når jeg sier jeg skal til karibien er det nok mange som tror jeg kun skal ligge på en strand å sole meg, og ha en saaaaabla lang sommerferie. 
At jeg tar sommerferien nå er ingen hemmelighet, og jeg skal nok teste ut både en og to strender, men jeg skal så utrolig mye mer enn det! For de som ønsker å følge med på hvor jeg skal - scroll videre :) 

Turen starter torsdag 28.april. Flyet fra Oslo - Paris går 06.35 på morgenen så jeg må opp midt på natta og på plass på Gardermoen rundt 04.00 på natta. Dvs at jeg har 9 netter igjen hjemme, før jeg den 10'ende natta skal opp gryyytidlig og komme meg til Gardermoen!
Ettersom flyvningen til Paris er endret og jeg har fått en tidligere avgang har jeg hele 7,5 time på Charles De Gaulle! Ble ikke akkurat så glad for den "lille endringen" som Kilroy kalte det, men men. Har god tid til å kikke i butikker, skrive blogg-innlegg og utforske flyplassen om ikke annet.

Videre går turen til Havanna og Cuba 16.40 med ankomst lokal tid 20.50. De fleste stedene jeg skal ligger 6 timer bak Oslo, dvs at klokka i Norge, og i mitt hode er 02.50 på natta, så blir nok en god og lang natts søvn ettersom jeg kan legge meg tidlig til Cubatid å være :)

16 days left to go.....

Det er fortsatt litt uvirkelig, selvom det kun er 16 dager igjen til jeg sitter på flyet.
Det har så smått begynt å gå opp for meg at dagen snart er her, men jeg tror egentlig ikke jeg skjønner helt hva som skjer før jeg sitter foran gaten på Gardermoen klokka 06.00 og venter på boarding. 

I nesten 10 år har jeg hatt en drøm om å reise jorda rundt. Det starta for alvor i 2007 da jeg søkte jobb med èn hensikt - å tjene meg opp nok penger til å kunne reise bort i 6 måneder.
Jeg tjente sinnsykt bra, og hadde ikke hatt noe problem å reist for de pengene, men ettersom jeg ikke fikk med meg noen, samt at jeg trivdes godt på jobb la jeg det fra meg. Er det noe jeg angrer på i ettertid, så er det nettopp det, men jeg var nok ikke tøff nok på det tidspunktet til å ta motet til meg og dra alene.
Siden den gang har drømmen om å reise jorda rundt blitt korta ned litt og litt etterhvert som jeg har innsett at det trolig blir litt vanskelig å få med seg noen, og etter endt studier begynte drømmen og forsvinne mer og mer.
At jeg fikk denne muligheten nå priser jeg meg lykkelig for!

Folk spør meg hvordan jeg tør å reise alene. Om jeg ikke kommer til å bli ensom, og om hva samboeren min synes.
Jo - det er litt skummelt å reise alene, men det er da så mange andre som har gjort det før meg, og samtlige sier det er deres livs opplevelse. Hvorfor skal ikke jeg kunne få en like god opplevelse?

Ja, jeg kommer til å bli ensom, men det er ikke noe skummelt eller farlig ved å kjenne litt på ensomheten eller savnet av de der hjemme? Det er litt tungt der og da, men da får du virkelig kjent litt på hvor mye de der hjemme betyr.