En privilegert jobb!

Mange vil nok hevde at man yter bedre dersom man trives og gleder seg til å gå på jobb. Det er alltid noe å forbedre uansett hva slags arbeidsplass man har og min arbeidsplass er nok inget unntak. Jeg er allikevel privilegert som har en jobb der jeg får være med på så mye forskjellig, og er dermed så heldig at jeg gleder meg til hver dag på jobb, fordi hver dag er et skritt nærmere en unik og ny opplevelse. 

Åpningsseremoni 

Siden jeg startet i Olympiaparken i 2009 har jeg vært tilskuer på en rekke åpningsseremonier, der bedrifter ønsker å gjenoppleve OL-stemningen i Lillehammer med tenning av OL ilden, fyrverkeri, avlegging av OL-Ed og sitt eget show i Lysgårdsbakken. Det er riktig nok ikke såå fantastisk gøy den jobben man gjør i forkant med å gå rundt i arenaen å tenne 7-800 fakler. Opp og ned opp og ned. Opp og hente fakler, ned å tenne på, opp å hente fler, ned å tenne på osv osv.
MEN... Da alt er tent, og vi står på sidelinja og skuer ut over alle faklene som lyser opp hopparenaen, lyden av "la ilden lyse" med Sissel Kyrkjebø ljomer over høyttaleranlegget, alle de hundre menneskene som måper når de ankommer arenaen og fyrverkeriet til slutt lyser over hele Lillehammer. Daaa står man å tenker; "Herregud... dette er jobben min! Dette får jeg betalt for!".

En kamp tilbake til hverdagen...

Alle som kjenner meg har nok fått med seg at jeg fikk hjerneslag i fjor, 27.september 2013. Det er nå litt over 3 mnd'er siden, og det er en god del jeg har lært meg å måtte leve med.
Det er en del utfordringer, noen ulemper, noen fordeler, men mest av alt en kamp for å komme tilbake til en så normal hverdag som mulig. Noe av dette ønsker jeg å dele med dere, slik at dere får et lite innblikk i hva jeg og andre som har opplevd tilsvarende har å jobbe med. 

Jeg var sykemeldt 100 % frem til 18.november og holdt meg i tiden etter hjerneslaget derfor mest hjemme, planla flytting i nytt hus med kjæresten og fikk god tid til å innrede og komme meg på plass. Det skal sies at vi 2,5 mnd etter innflytting enda ikke har kommet helt på plass, men det henger muligens sammen med at jeg ikke har et energinivå slik jeg er vant med, pluss at Cato omtrent ikke har vært hjemme :)

Siden 18.november har jeg sakte men sikkert startet i jobb igjen, og er nå oppe i 40 %. Når jeg ser tilbake på planen jeg satt opp før jul var jeg nok både urealistisk og alt for optimistisk da jeg planla å være tilbake 80 % i starten av januar. Lysten er heldigvis tilstede, og det er til tider litt vanskelig å skulle akseptere at jeg ikke er der jeg var før.
Det er kanskje den største utfordringen. 90 % av tiden jeg er på jobb føler jeg meg frisk, og det er ingen som kan se på meg at jeg er "syk". Noen vil nok lure på hvorfor jeg ikke jobber mer, hvorfor jeg kommer og går når jeg vil på jobb og hvorfor jeg ikke er mer med ut på sosiale festligheter. Sannheten er at jeg gir alt jeg har av energi den tiden jeg er tilstede, og dersom jeg overstiger den tiden kommer hodepinen.
Som regel går det veldig bra, og jeg har lært meg å kjenne veldig på kroppens signaler, men det er allikevel godt at kroppen sier fra når den er sliten, hvis ikke er jeg rimelig sikker på at jeg ville gått på en ny smell.
Jobber jeg konsentrert for lenge blir jeg svimmel. Er jeg i et rom med mye støy og bråk for lenge får jeg vondt i hodet. Har jeg sovet litt dårlig og tar meg ut ekstra mye kommer begge deler.
Etter jobb er det eneste jeg trenger å koble av. Gjøre noe helt annet, der jeg ikke trenger å tenke så mye.

Heldigvis orker jeg stadig mer og mer, men hemmeligheten ligger nok i å ta tiden til hjelp og ikke stresse, slik alle (heldigvis) rundt meg er flinke til å påpeke :)