Drømmen om et småbruk

I følge DinePenger.no var de tre mest populære søkeordene på finn.no i løpet av 2012 ordene "småbruk", "sofa" og "iphone". 
Det var ikke hovedtanken å skulle kjøpe et småbruk for vår del, men da vi kom over den gamle familiegården til Cato ble vi ganske overbevist! Jeg har alltid sagt at dersom jeg først skal flytte til "bygda" kan jeg like gjerne
flytte såpass i utkanten at vi bor litt for oss selv
 - noe vi vil gjøre nå!

– Folk går bananas i jakten på småbruk, interiør og teknologi. Dette er noen av de sterkeste søketrendene hos oss.

Det er riktig nok for 2012, men jeg antar at trenden også gjelder for 2013. Hvis det stemmer er det trolig mange som vil misunne meg og Cato "huset på landet".
Etter vi hadde vært på visning og var i fasen der vi skulle bestemme oss for om vi ville legge inn bud eller ikke tenkte jeg veldig mye frem og tilbake om jeg faktisk ville flytte ut av byen, og til en så forholdsvis liten bygd.
Det hjelper ikke akkurat på at veien opp til huset er en grusvei, og man kjører forbi en rekke gårdsbruk før vi innerst i veien kommer frem til huset vårt...
Valget ble allikevel JA - vi legger inn bud!!
Grunnen til det er flere.

Livet er skjørt, og du må ikke ta noe for gitt

Det lærte nemlig jeg og mine nærmeste i høst. Jeg var aldri i nærheten av å dø, men for meg var tanken på å miste talen så nærme døden jeg har kommet i løpet av mitt 26 år gamle liv.
Lørdag 28.september fikk jeg nemlig hjerneslag! 

NB: Det er skrevet mye detaljer  - derfor er det et langt, men ærlig og åpent innlegg. 

Jeg var hjemme på besøk hos mamma og pappa for å dra på Ikea, skeidar, bohus og alle andre møbelbutikker det er dårlig med på Lillehammer ettersom Cato og jeg har kjøpt oss hus og flytter 2.november, og skulle på rundtur med mamma for å kikke litt.
Jeg stod og sminket meg og nynnet til musikken fra mobilen i det jeg kjente en merkelig lyd i øret.
Vi har alle hørt advarsler om å ikke høre på for høy lyd på mobilen da det kan gi hørselsskader og blablabla. Denne gangen var jeg sikker på at jeg hadde på for høy lyd!
Ylvis sin megahit "The Fox" hadde så vidt begynt å spille, og lyden i øret ble så høy, at jeg var sikker på at nåå, har jeg sprengt trommehinna!! 
Lyden ble høyere og høyere, jeg ble dårligere og dårligere, og før jeg visste ordet av det måtte jeg sette meg ned i stolen på rommet. Hånda jeg holdt mascaraen med ble vektløs, og snurret rundt og rundt uten sjans til å stoppe den. Jeg hørte meg selv begynte å snakke utydelig og jeg ble kjemperedd!!
Mens mamma løp ned for å hente pappa prøvde jeg å bevege meg den ene meteren fra stolen til senga, men knakk totalt sammen. Jeg hadde ikke følelse i høyre bein.
Mamma og pappa kom løpende opp og fikk hjulpet meg opp i senga. Sakte meg sikkert merket jeg svimmelheten bli tydeligere og værre, og jeg kunne omtrent ikke vri hodet til siden uten at hele rommet gikk rundt.

Ble en del blodprøver og kanyler... 

Mamma ringte 113 og fikk forklart hva som skjedde, og ambulansen var på vei.
Jeg husker jeg lå i senga, og det jeg tenkte var; - Jeg får ikke dratt på Ikea og jeg kan ikke snakke klart. Alt annet var nesten ubetydelig. Litt komisk at jeg tenkte på Ikea, men i motsetning til mange andre syns jeg det er gøy å dra på Ikea :p

Jeg var helt klar og ved bevissthet, og husker derfor absolutt alt! Ambulansefolka kom, satt kanyle eller veneflon (skjønner ikke forskjellen), i hver hånd, målte blodtrykk osv og bar meg ned trappa og ut i bilen. Jeg hadde jo ikke følelse eller styrke i beinet så klarte ikke å gå ned trappa selv. Vel fremme på sykehuset ble jeg kjørt i CT maskina med en gang og deretter rett inn for EKG.
Ingen blødning, ergo, ingen fare!



Oppe på nevrologisk avdeling ble jeg kjørt inn på rom sammen med to andre damer, og husker jeg hele den dagen måtte snakke kjeeeemperolig og lavt fordi jeg ikke klarte å finne ord. For meg som snakker rimelig fort og veldig mye var det rett og slett helt jævlig!!

På 3-manns rommet... ventende...

Søndagen kom og jeg lå i senga med hodepine etter spinalpunksjonen lørdag kveld, sammen med familien og Cato og ventet på legen.
Det kom en lege, men absolutt ikke en lege vi vil ha noe mer med å gjøre. Hun skjønte ikke hvorfor jeg var på sykehuset, lurte på hva det var som feilte meg, bad meg (ordrett) revurdere den talen min, for den var det ikke noe galt med!, og sa jeg var frisk og dermed kunne dra hjem. Hun var arrogant, frekk og så ikke ut til å dele vår redsel overhooodet!
Alle mine nærmeste hørte jeg ikke snakket klart, og lurte på hva det kunne være. Legen som tok meg i mot på akutten lovte meg MR, men det var noe denne overlegen ikke så noe poeng med.
Vi fikk ikke en gang med oss rekvisisjon til et annet sykehus, fordi HUN mente det ikke var nødvendig.

Velkommen til voksenlivet

1 uke etter jeg var ferdig med bacheloroppgaven startet jeg i 100 % jobb, 2 måneder etter endt studier kjøpte jeg og samboeren min vårt første hus og jeg har med det blitt offisiell gjeldsslave og som om ikke det var nok skaffet vi oss like gjerne en katt! Jeg har med det for alvor inntatt voksenlivet og jeg stortrives :) 

Det er en god stund siden jeg startet i jobben nå, men mye har skjedd siden da!
Til tross for at jeg fikk jobb i selskapet som står mitt hjerte nær - Lillehammer Olympiapark, følte jeg meg som en liten hundevalp som så vidt klarte å stå på beina, som ble kastet ut i en hundegård da jeg startet i full jobb! Jeg har jobbet i selskapet i 4 år som ekstrahjelp, så folka var ikke spesielt skremmende, men tanken på at det plutselig var jeg som satt på andre siden og skulle ansette jevnaldrende folk, bestemme hvem som skulle få jobbe når og samtidig ha ansvar for mer enn jeg hadde kontroll på i bob og akebanen var til tider litt skremmende.
Jeg elsker jo utfordringer, og hoppet derfor inn i jobben med begge beina, uten å se meg tilbake, og det er jeg veldig glad for i dag. Jeg har de siste 3 månedene lært ekstremt mye av utrolig dyktige folk og gleder meg masse til fortsettelsen og de neste årene.

Det er et par ting som virkelig har gjort at jeg føler det er en evighet siden jeg var student og var i samme sko som studentene, og som har gjort at jeg med ett føler meg veldig voksen.
1. Jeg har hatt mitt første jobbintervju helt alene med en person som både er gift, har en bachelorgrad fra før av og som er 1 år yngre enn meg!!
2. Jeg har holdt foredrag for bachelorstudentene på Høgskolen, og fikk beskjed fra læreren om at jeg skulle få komme tilbake neste år og holde det samme foredraget også for masterstudentene!
3. Jeg kan ikke lenger være med ut på onsdagene fordi jeg skal opp tidlig på torsdag - og nei, jeg kan dessverre ikke "forsove" meg...
4. Jeg har anskaffet meg en katt
5. Jeg har kjøpt, ikke bare et hus, men et lite småbruk meg samboeren!
6. Jeg har offisielt blitt gjeldsslave!

Back in business

Etter en altfor lang pause er det dags for å starte å blogge igjen... jeg har to innlegg på lur som blir publisert forløpende, og etter det håper jeg å blogge litt mer om det som venter i tiden fremover. 

Mye har skjedd siden sist, og jeg ønsker gjerne å dele det med de som følger meg, samtidig som jeg vil prøve å skrive om det som skjer fremover.
Jeg går en spennende tid i møte med både huskjøp og innflytting, jobbing, juleforberedelser og kattepus, og det ønsker jeg gjerne å dele med flere :)

Legger ved et lite bilde av det som på 5 uker har blitt "lille jenta" til Cato og meg :)

Zelda 10 uker gammel